Ny strømavgift, så når strømregningen for januar snart kommer til kundene, vil den inneholde en ny avgift. Det er jo dette som er politikken til Arbeiderpartiet : MER AVGIFTER, HØYERE GEBYRER, MER SKATT (men husk å finne noen smutthull om du arver, sånn som Stoltenberg!).

De siste par ukene har vi fått høre moralisering over Trond Giske sin opptreden på et utested ved navn Lorry. Jeg skal ikke her ta for meg de såkalte truslene han har kommet med mot Telenorleder Norvik, men derimot litt av den dobbelmoralen både journalister og enkelte politikere nå viser for fullt. Krf-leder Arild Hareide har vært ute og moralisert, fordi man kan jo ikke ta viktige politiske debatter på nachspiel. For en person som har vokst opp med en religiøs tilknytning som gjør at alkohol er litt mer fy, fy enn for resten av oss, kom muligens det som skjedde på Lorry som en overraskelse? for oss andre burde den ikke gjøre det.

Jeg har drevet politikk i 18 år, og en ting jeg har lært er at mange politiske debatter og allianser blir gjort eller skapt utenfor møterommene. Det å være på rett fest, rett nachspiel og det å kunne drikke med de rette folkene er en måte å komme opp i verden på. Trond Giske vet dette, men det gjør også store deler av det politiske miljøet og pressegjengen i Akersgata. Når jeg var fersk i spillet var det alltid en melding vi fikk før landsmøtene, og det var ?vær forsiktig med hvem du snakker med, hva du sier og hvem som er til stede?. For tro meg, journalister er til stede og drikker med politikere hele tiden, av og til også på politikernes regning. Det finnes fuktige fester og fuktige nachspiel som enkelte ganger har tatt overhånd. Jeg har av og til blitt overrasket over hvordan enkelte pressefolk klarer å stå på bena og snakke rett i kameraet dagen etterpå, eller enda merkeligere; hvordan de klarer å komme med seriøse politiske analyser.

Jeg vet at flere kommer til å bli forbannet på meg på grunn av det jeg skriver nå, men min hensikt er ikke å være en slags moralsk dommer, ei heller er det et forsøk på å frikjenne meg selv. For jeg har vært med på disse fylleslagene og politiske debattene på fester, nachspiel og ulike vannhull både i Oslo, Bergen og andre steder. Hvem snakker med hvem, hvem liker hvem, hvem drikker med hvem osv.? av og til er det som en stor fjortisfest der det å hevne seg og smiske for å oppnå noe nærmest er den vedtatte regel.

Og så dreier ikke alt dette seg om stupfyll, men det å møte mennesker i uformelle arenaer. Alle miljøene har dette, enten det er innenfor idretten, det religiøse eller organisasjonsliv generelt. Alle har sine uformelle arenaer og ting blir sagt, folk blir presentert og folk utveksler telefonnumre og e-postadresser. Lorry er et slikt sted, Justisen et annet, eller i andre sammenhenger er det kirkekaffen, men det finnes også drøssevis av andre steder. En hovedregel har alltid eksistert mellom pressen og politikerne: Det som skjer på nachspielet blir på nachspielet. Man roper ikke ut om det i ettertid dersom det ikke har skjedd noe veldig spesielt, som for eksempel den gangen Lillebjørn Nilsen helte en øl over hodet til Vidar Kleppe.

Det som nå har skjedd er at noe som hittil har vært helt vanlig, plutselig har blitt en sensasjon. Hvordan viste pressen hva som ble diskutert på Lorry? Fordi de var der selv? og tro meg, de drakk ikke brus. Snart er det ny landsmøtesesong, og jeg vet at feststemte journalister vil delta på samtlige av dem. Kanskje jeg skal referere fra disse sammenkomstene og fortelle hva som blir sagt og gjort der? Kanskje det er på tide å presentere hva slags moral disse moralens voktere har?
Jeg har aldri gjort dette, og kommer heller aldri til å gjøre det, men enkelte folk i pressemiljøet bør være forsiktige med å vifte med en moralsk fane, for ellers kommer bare fristelsen til å bli større og større.

Trond Wathne Tveiten
Følg meg på facebook
Følg meg på twitter

Er du for eller mot bompenger i Sarpsborg?

Jeg driver å innhenter anbud fra tre forskjellige byråer.

Som de fleste vet, går Sarpsborg Arbeiderparti inn for å skattelegge veiene våre. Xtremdyrt vil det bli å kjøre på jobb, til skole, til barnehagen eller på besøk til besta. Men det stopper ikke der, for mens Bondevik2 regjeringen årlig indeksregulerte NRK-skatten (det kalles lisens fordi det lyder annerledes enn xtraskatt), så har den rødgrønne regjering slått til med skikkelige økinger. I gjennomsnitt 250% mer enn den borgerlige regjering gjorde. Det er toogenhalvgang så mye pr år det, for klarer du den, så klarer du den. Og så kommer jo den lokale rushtidsavgiften, for følk som må på jobb, er egentlig noen drittsekker som kjører bil …. ehhh … drittsekker som kjører bil når de må på jobb for å tjene penger til å betale veiavgiften med. Og bensinavgiften og hestekraftavgiften, og CO2 avgiften og piggdekkavgiften og … kan’ke holde på til i mårra.

Jeg har også i disse spalter fortalt om politiske trusler mot den enkelte politiker. I følge NRK har LO (dette er ikke en demokratisk valgt organisasjon, snarere tvertimot) gitt klar beskjed til lokale stortingsrepresentanter, stemmer de ikke som LO gir dem beskjed om, så vil de bli vraket fra valglistene i 2013. Og som alle vet, i forhold til sine evner og utdannelse, er de fleste stortingsrepresentanter utrolig godt betalt (akkurat som enkelte fylkes- og kommunepolitikere, jadda jeg HAR lønnsslippene deres) , og da blir det vanskelig å si nei til LO’s udemokratiske press. Enkelte stortingsrepresentanter har gitt beskjed om at de gjør som LO sier. De bøyer seg for truslene. Så når 2013-nominasjonene begynner, da er LO klar til å hevne seg på de som er demokratisk valgt til Stortinget. Stemmer de ikke som LO sier, så skal de ut, knuses, for LO-følket er som kjent ingen pusekatter. Vi har farlige og udemokratiske krefter blant oss. Det er forøvrig min mening at STASI-arkivene må åpnes og at redaktør Lyngstad arrangerer en spørreundersøkelse om bompenger i byen. Men han får kanskje ikke LOv av …..

Har redaktøren fått skrivesperre eller er han på “hva skal jeg mene” kurs hos Arbeiderpartiet?

Merkelige, kristne mennesker påstår at tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet er Guds straff fordi Norge ikke opptrer som merkelige, kristne mennesker mener Norge bør opptre ovenfor Israel.

Hva straffer da Gud Israel for? Israel har vært i krig og utsatt for terrorangrep og drevet med terrorangrep siden 1947?

Og det er lett å se hvorfor det går så gæli med helesforetakene, for om dette er nivået på styrene rundtomkring, så er det fare på ferde. Avdankede politikre ser ut til å ha enerett til disse styreplassene (lønnes de montro).

Styret for Helse Sør-Øst RHF

(ny) Per Anders Oksum (leder) AP
(ny) Ansgar Gabrielsen (nestleder) – tidligere politiker
(ny) Turid Birkeland – tidligere politiker
(ny) Bernadette Kumar – tillitsvalgt i Oslo Arbeidersamfunn?
(ny) Trine Dønhaug (SV)
Andreas Kjær (Sp)
(ny) Anita Ihle Steen(Ap)
Dag Stenersen (Frp)
(ny) Signe Øye (Ap)

Bergen : Bompengene økes fra 15 til 25 kroner + 66,66%

Øker inntektene med 75 prosent.

Det kom frem da byrådet la frem forslag til ny bompengepakke tirsdag.

I tillegg til økningen i prisen for enkeltpasseringer, vil byrådet senke rabattordningene.

Rabatten for forhåndsbetaling blir redusert fra 40 til 20 prosent, mens taket økes fra 50 til 60 passeringer i måneden før man ikke blir belastet for å kjøre gratis gjennom bompengeringen.

Jeg takker for Deres brev og må innrømme at det er meget påfallende Jeg siterer en del av innholdet på Deres nettside :

“Barneombudet skal være talsperson for barn og unge i Norge. Vi er en statlig institusjon, og jobber for barns rettigheter på alle områder av samfunnet. Barneombudet er både et kontor, men også en person. Reidar Hjermann er barneombud nå, og han leder cirka 20 ansatte. Barneombudet oppnevnes av regjeringen og kongen og har jobben i et åremål på seks år. Man kan kun være barneombud i én periode.

Barneombudet jobber for barn og unges rettigheter i hele Norge. Kontoret holder til i Oslo, og det er viktig for oss å reise rundt i hele landet.”

Av Deres brev til meg er De utelukkende opptatt av at barnas navn har blitt offentliggjort på diverse støttegrupper .

*Hva foreldrene velger å legge ut på diverse støttegrupper , er helt opp til dem selv , fordi media nekter å ta opp saker som har med foreldrenes rettigheter å gjøre *.

På Deres nettside er det heller ingenting som tyder på at Barneombudet er det minste opptatt av hva som skjer i fosterhjem og institusjoner .

Vi vet at det skjer mishandling av ansatte i institusjoner , der barn blir lenket fast til veggen og blir utsatt for vold ,

Jeg vedlegger her en link til ett brev som er skrevet til Mjøsvoll institusjon , hvor barnevernet flyttet engutt fra en kjœrlig mor og 2 søsken fordi denne gutten hadde litt problemer med konsentrasjonsvansker på skolen

Det skjer lovbrudd på lovbrudd i fosterhjem i form av seksuelle og mentale overgrep”

Adressas journalister tok gravejobben og avslørte et noenlunde nøyaktige tall for antall dømte overgripere i barnevernet de siste ti år. Etter offentliggjøringen om 52 dommer for groteske overgrep mot barn i barnevernets omsorg, er alle aktørene på banen – ikke for å få på plass endringer som forhindrer flere feil, men for å benytte anledningen til å flagge sine fanesaker og foreta omorganiseringer som tjener den enkelte gruppes egen sak.

I ettertid hoverer flere av de som kunne fått til endringer med at de var godt kjent med problematikken og sakene – men de valgte å ikke gjøre noe. Barnevernpedagogens fagforening, FO (Fellesorganisasjonen) skriver:

• Erstatningsbeløpene blir større og større , selv om mange ikke hverken har krefter eller mot til å gå gjennom minner av en grusom barndom*:

Denne delen av min historie startet en sen natt i mars 2003. Hele familien min var i seng og sov da plutselig mamma og en av mine kusiner står inne på stua vår. Jeg går ut og møter mamma som er helt ute av seg. Jeg spør om det har skjedd noe, men mamma klarer ikke svare. Så jeg spør igjen. For det er ingen normal årsak til at mamma og min kusine skulle komme i mitt hus midt på natten. Min kusine sier heller ikke noe. Så jeg spør: “Har det skjedd noe med pappa?” Mamma blir om mulig enda mer ute av seg. “Hva har skjedd? Er pappa død? Hva skjer?” Mine spørsmål renner ut av meg, men mamma klarer ikke snakke. Da blir det klart i mitt hode, at noe har skjedd med pappa. Han må være død siden mamma ikke klarer å si noen ting. Men da bryter min kusine inn.

Pappa var på reise i jobben. Han var i Liberia for å hjelpe flyktninger i det borgerkrigrammede landet. Han og to lokale medarbeidere var på vei til en flyktingleir for å kontrollere arbeidet som ble utført der. De kjørte ut på fredag. Mandag kveld får vi beskjed om at bilen de kjørte er funnet utbrent langs veien. Men ingen av de som kjørte i bilen er i nærheten. Og de har ikke kommet frem til flyktningleiren. De er heller ikke å finne i Monrovia. Det sendes en melding til Norge, til Syvendedags Adventistsamfunnet. Denne formidles videre til mamma. Men meldingen gir ikke noe svar. Den skaper bare flere spørsmål. Beskjeden lyder omtrent som dette: “ADRA sin bil er funnet utbrent på vei til Toe Town. Ingen personer er funnet”. Så da er det bare fantasien som setter grenser for å spekulere i hva som har skjedd.

Beskjeden slår meg i magen. Jeg får omtrent ikke puste. Er pappa død? Hvem har gjort dette mot dem? Jeg gråter, mamma gråter. Magen har slått knute på seg. Mamma drar videre, jeg har to brødre som også må få beskjed. Jeg blir sittende igjen alene. Angsten er altomfattende. Jeg klarer ikke tenke, jeg vil gråte, men er også lammet. Den natten får jeg ikke sovet. Dette er første av mange netter hvor søvnen er ødelagt.

Ingen vet hva som har skjedd med pappa, det vil si, ingen som vil si noe. Dagene går, mandag blir tirsdag, som blir onsdag og dette går videre til fredag. Disse dagene brukes til å forestille seg hva som har skjedd. Internasjonale rykter går. Noen har sett en hvit mann på vei til Elfenbenskysten, andre har sett dem i en flyktningleir, andre i jungelen. Fredag kveld kommer telefonen. De har funnet en hvit og to afrikanere. De ligger drept ved siden av veien.

En uke etter er kisten tilbake i landet. En ny uke går, og så er begravelsen ferdig. Så da er hverdagen tilbake. Det er i alle fall det mange tror. På kalenderen er det mange hverdager, i tankene våre er det ikke så mye hverdagslig, ei heller noe vanlig. Det første året er i dag en stor tåke. Viktige ting som skjedde husker jeg. Men andre ting er borte. Etter som tiden har gått blir også hukommelsen bedre. Og noen av minnene fra den uken i mars blir mildere. Det stikker ikke så hardt i magen og ut i armene.

7. oktober 2011 annonseres årets Nobels fredsprisvinnere. Jeg følger ikke så nøye med. Men min mann gjør. Han forteller meg at Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee, begge fra Liberia har vunnet. Selv om jeg ikke har fulgt nøye med i media de siste årene vet jeg at ting i Liberia har blitt mye bedre. Borgerkrigen er over. Ellen Johnson Sirleaf har fått demokratiet frem. De har nå demokratiske valg. Leymah Gbowee hadde jeg ikke hørt om tidligere. Men hennes historie er mektig. Hun er en ung kvinne som har stått på for å kjempe for kvinners sak i borgerkrigen. Hun ville ha slutt på voldtekter og mishandlinger av kvinner. En verdig vinner.

Så skjedde det utrolige. Mamma ble invitert til å møte President Ellen Johnson Sirleaf sammen med hjelpeorganisasjonen pappa jobbet for, ADRA. Møtet skulle ta plass på Grand Hotell. Dette setter igang tanker og følelser i henne. Så jeg tilbyr meg å være dagens sjåfør. Vi møter opp på Grand Hotell og der får jeg også bli med inn på møtet.

Vi sitter der, sikkerhetsfolkene har kontrollert rommet, ambassadøren, Høyesterettsjustitiarius og presidentens assistent er sammen med oss. Vi venter på Nobelprisvinnerne. De kommer inn, alle reiser seg. Når de har satt seg ned så setter vi oss også. ADRAs leder fra Liberia ønsker oss velkommen, og takker presidenten for at vi fikk komme. Så er det presidentens tur til å si noe. Hun beklager på vegne av sitt land den sorgen vi har hatt. Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle.

Leymah Gbowee forteller en mektig historie. En historie ingen i Norge har hørt før. En historie som setter følelser i sving i både mamma og meg. Hun forteller at den dagen pappa ble drept møttes de på et Check point på veien. Hun var på vei tilbake til Monrovia og pappa var på vei ut fra Monrovia til Toe Town. De snakker der mens bilene sjekkes. Så får hun kjøre videre. Deretter får hun beskjed om at alle i bilen til pappa er savnet, bilen er funnet øde og utbrent langs landeveien. Det går noen dager før man får vite at alle 3 i bilen er drept. Tre menn som jobbet for at flyktninger og andre som var påvirket av borgerkrigen skulle få det bedre er tatt av dage, hensynsløst.

Dette blir en avgjørende faktor i hennes liv. Hun sier opp sin jobb for å kunne engasjere seg på heltid for kvinners kamp for frihet og fred. Hun mobiliserer mange kvinner med seg. De gjør fredlige demonstrasjoner for å få fokus på kvinners rettigheter. En hendelse som har påvirket og endret min families liv har også endret hennes. Denne endringen er årsak til at hun i år ble en av vinnerne av Nobels fredspris. Både hun og president Ellen Johnson Sirleaf forteller at det er ikke bare de to som fortjener denne prisen. Men alle mennesker som har vært med på å bidra til endringer i samfunnet i Liberia. Der i blant pappa. Den jobben han gjorde for ADRA i Liberia blir sett på som viktig. Han gjorde en innsats i et land så fylt av hat og krig at til og med personer fra Liberia ikke ville oppholde seg der. De som var ressurssterke kunne oppholde seg i andre land, men ADRA og pappa valgte å bli. De valgte å kjempe for den vanlige mannen i gata. De ville hjelpe alle de som ikke kunne hjelpe seg selv.

Så fredsprisvinnerne, to utrolige kvinner som gjør mye stort i sitt land husker min pappa. De husker en mann som ga sitt engasjement, og liv for at deres landsmenn skulle få det bedre. For dem var han en hjelpearbeider, for oss var han pappa, ektemann og bestefar. Men at han var villig til å fortsette sitt hjelpearbeid og engasjement for de sivile i Liberia har gjort at han huskes av disse som har kjempet for freden der nede. De ønsker å hedre hans minne sammen med andre som har gjort en innsats for fred og frigjøring. Jobben hans, og hans innsats har vært viktig. Det gjorde en forskjell.

Dette gjør ikke tapet mindre vondt, men det skaper en større stolthet for den jobben han gjorde.

Regjeringen har satt seg store ambisjoner om langt større satsing på klima. De flest av skjønner at vi må gjøre noe drastisk de neste årene, om vi skal grei å redusere utslippet av uønskede klimagasser med rundt 20% innen 2020. Ingen ting av det vi driver med idag, vil bidra vesentlig i denne debatten.
SVs, Erik Solheim ga uttrykk for noe av det partiet hans mener. “Vi bør ikke ha sugerør ned i hver eneste oljebrønn”. Kanskje en riktig holdning. Allikevel er det stor uenighet i den “rødgrønne” regjeringen, og det synes klart at det går mot et “brudd” og kursen ikke legges om.
Hva skal vi gjøre på sikt?
Langt sterkere satsing på fornybar energi. Solenergi, vindkraft og ikke minst satsing på langt mer miljøvennlige biler. Her bør regjeringen redusere avgiftene kraftig, selv om det går på bekostning av tapte oljeinntekter. Oljen skal jo vare i mange generasjoner. Vi kan godt redusere på bruken av jordas sorte “gull”. Fokuset på “klimakvoter” ser heller ikke ut til å ha nådd frem til Ola Nordmann.
Ikke vet man hva pengene brukes til, bortsett fra å redde regnskogen i Brasil, pluss at vi kan kjøpe oss retten til å slippe ut mer “dritt”. Skal Norge gå forran som best i klassen, samt at stumpene av Kyuotoavtalen reddes, må det langt sterkere lut til enn det den “rød/grønne” regjeringen legger for en dag. Nå er vi på god vei til å forurense norges største grunnvannskilde på Gardemoen. Det vil ta årevis å rette opp denne store “tabben”. Vi kan nevne flere slike uheldige tilfeller i fleng, men nå er det viktig at vi tar miljøproblemene på allvår.

Representantskapet i Ap har med overveldende stort flertall gått inn for bompenger i Sarpsborg, noe som gjør det veldig lett for bystyregruppa til AP å slutte seg til et slikt vedtak. Ved valget i september var det kun to partier som var klart i mot bompenger, og begge gikk på et lite “valgnederlag”.
Enkelte har i etterkant prøvd å få til en folkeavstemming om dette, noe som synes lite aktuelt. Saken blir nok avgjort politisk, uten at folkeavstemming blir realisert.
Hva ønsker man å oppnå ved innføring av bompenger? Jo, først og fremst mindre biltafikk i byen, flere skal benytte kollektivtilbud, og ikke minst, mer penger til gang-sykkelstier, og langt større satsing på veiutbygging.
Så er spørsmålet. Vil man oppnå alt dette med innføring av bompenger? Neppe. Middler gjennom belønningsordningen vil tilføre oss økonomiske middler til mye, men det er ikke ensbetydende med at flere vil ta buss, om veinettet får økt standard, snarere tvert i mot. All erfaring tilsier at trafikken øker i takt med økt veistandard, se bare i Oslo. Nå er det kø fra “Fiskevollbukta” til sentrum fem dager i uka, fra 0630 til 0900, samt ut av byen på ettermiddagen. Vi har hatt bompenger i Oslo i lang
tid, og det ser ikke ut til å ha hjulpet. Problemene bare hoper seg opp, og NHO har spådd kolaps i Oslotrafikken i løpet av få år.Når jeg ser ned i bilene som står i kø, så er det kun en person i 80% av bilene, og hva skal til for at noen av de kunne tenke seg å ta buss? Bussene går jo i dag, mer eller mindre tomme. 70% av de som sitter i disse bilen kan trekke fra bompengeutgiftene, eller er så heldige at jobben betaler. Kun 30% må betale dette av egen lomme. Nei, skal man legge om dette mønstret må man “kline” til med 80-90 kr. pr. passering, og dit er det lagt.
Pensjonistpartiet vil heller satse på biler med altenativt drivstoff. Langt rimligere “hybrid” og El-biler.
Vi sier også et klart NEI til bompenger i Sarpsborg. Vi har et brukbart kollektivtilbud, som skal bli stadig bedre, så velkommen ombord. Håper jeg ser deg på bussen!